Beundringsverdig ærlig om lagene i oss.
Romy er en hardtarbeidende gift, tobarnsmor, samt sjef for sitt eget firma, med oppadgående fremtidsutsikter. En dag får hun øye for en ung lærling som er i praksis under henne, og innleder et seksuelt forhold til ham på si. Underveis møter de to på moralske og mer konkrete problemstillinger. Vil de begge klare å komme seg ut av situasjonen med skinnet i behold?
Babygirl er av den litt sjeldne genren ‘erotisk thriller’, kanskje best kjent fra 90-tallet igjennom enkle og overfladiske spenningstitler som Farlig Begjær (1987) og Basic Instinct (1992), senere også igjennom den mer dramatunge Shame (2011), eller som i mer kunsteriske og eksotiske Kammerpiken fra 2016. Eller Fifty Shades of Grey-filmene, for den saks skyld. Regissør Halina Reijn har med sin film aktet å dykke såpass dypt at man underveis får følelsen av å ikke ha sett dette så alt for mye på film tidligere. Her kler hun sine karakterer nakne både bokstavelig talt, samt innen sitt selvskrevne manus og sin narrative utvikling.
Reijn ble for alvor kjent for et par år siden med skrekkrullen Bodies Bodies Bodies (2022). I Babygirl tar hun for seg komplekse maktstrukturer, seksualitet, familieliv og personlige referanser på et plan som gjør filmen både beundringsverdig ærlig og ganske så sjeldent moderne.
Vi er så altfor godt vant med liknende historier, bare at menn står i roller og posisjoner hvor makt, lederstillinger og ovenfra og ned-holdninger har blitt skildret på film og tv. Omvendt derimot, hvor det er kvinnen som er i maktposisjon, er fremdeles dessverre en litt sjeldnere art. De siste årene har vi eksempelvis også sett Cate Blanchett i den fabelaktig sterke Tár (2022), også denne om makt- og posisjonsmisbruk. Kanskje er filmer som dette endelig med på å gjøre det litt mer stuerent å skildre også en slik omvendt kjønnsstruktur, selvsagt i takt med at også samfunnet forandres mer og mer i denne retning.
For underveis i Babygirl slår det oss nemlig hvorvidt det også hadde vært like mye misbruk fra kvinners side, om det hadde vært flere av dem i lederposisjoner rundt omkring i verden? Behandler vi menn som er utro og bruker sin posisjon annerledes enn vi reagerer på kvinner i samme situasjon? Babygirl gir ikke nødvendigvis tydelige svar på slike spørsmål, men pirker lett borti slikt, samtidig som den starter mang en tankerekke i oss som seere underveis.
Nicole Kidman har igjen tatt på seg en utfordrende og dels beundringsverdig karakter her i rollen som Romy. Hun sliter på hjemmebane med å bli tilfredsstilt nok av sin mann, samtidig som denne unge lærlingen Samuel vekker noe nærmest dyrisk erotisk i henne. Kan han være en som hun kan utforske disse sidene med, mon tro?
Kidman har aldri falt hen til standardroller eller ufarlige repetisjoner som skuespiller, noe som fremdeles gjør henne til en interessant og spennende skuespiller av vår tid. Hun er riktignok hakket mer stereotypifisert på tv-seriefronten, særlig igjennom serier som Big Little Lies, The Perfect Couple og The Undoing, men på spillefilm er det igjen en fryd å se Kidman ta for seg en karakter som både er sterk, selvstendig og sta, men samtidig kompleks nok til også å være ettergiven og vise seg sårbar, med et behov for mye forskjellig under overflaten.
Babygirl er hakket mer frustrerende i stil og form. Det er lenge vanskelig å datere til hvilken tid handlingen foregår. Her brukes både 80-, 90- og 2000-tallsmusikk for å fargelegge enkeltscener, noe som gir en litt forvirrende og sprikende tidsramme og stil over historien. Hele handlingen foregår dessuten i førjulstiden, altså i løpet av desember, men handlingen og utviklingen i det narrative strekket mellom Romy og Samuel, oppleves og føles som å vare langt mer enn bare disse få ukene. Det småskurrer også litt i flere typer scener hvor musikkmontasje brukes - en type grep som fort kan bli litt påklistret og “enkelt”, ja ofte også får noe “sett det før”-aktig over seg.
Babygirl blir til slutt en film som ikke gjør så mye inntrykk som man kanskje føler den er ment som. Det er absolutt ikke mangler på både dristige og sterke scener her, men det er noe mekanisk og lite pirrende over dem, til tross for at det åpenbart er ment motsatt. Det er liksom ingen enkeltscener som treffer hodet eller hjertet med en voldsom stor kraft her, noe som oppleves litt frustrerende.
Da er filmen mer beundringsverdig i sin ærlighet rundt lyst, tiltrekning og det faktum at vi alle skjuler sider ved oss selv, ting som selv ikke våre nærmeste nødvendigvis vet om. Vi bærer alle på løgner, og avsløringer kan komme både negativt og heldig ut. Babygirl åpner kanskje slik opp filmatiske og tematiske dører, noe som i seg selv er bra, spesielt for kjønnsbalanse og fremstilling av både menn og kvinner, på film.
Regissør: Halina Reijn
Skuespillere: Nicole Kidman, Harris Dickinson, Antonio Banderas
Sjanger: Drama / Thriller
Lengde: 1 t, 54 min
Distributør: Ymer Media
Premiere: 10.01.2025
Comentários