Manson-saken - et salig kaos av tolkningsmuligheter.
Den sanne historien om Charles Manson og hans følgere som begikk flere grufulle drap i Los Angeles på slutten av 60-tallet, er kanskje kjent for veldig mange. Denne nye, korte dokumentaren setter et noe utvidet lys på saken og tilfører den slik flere sunne og viktige tilleggsperspektiver.
For dem som ikke kjenner til saken… I 1969 begikk tre unge kvinner og én mann drap på fem uskyldige mennesker ved en eiendom i Hollywood-området. Det ene offeret var Sharon Tate - den gravide skuespilleren og kona til regissør Roman Polanski. Han selv var bortreist disse dagene, men i tillegg til Tate ble også en venn av henne, ytterligere et vennepar, samt en uskyldig tilfeldig tilstedeværende også drept. Drapene vakte enorme overskrifter og oppmerksomhet, delvis fordi de var så bestialske og groteske, men også grunnet flere andre fascinerende koblinger og bakenforliggende faktorer.
At en kjent skuespiller ble stukket til døde, gravid i åttende måned, samt at også fire andre regelrett ble henrettet, var selvsagt i utgangspunktet ille nok. Da det ble mer og mer tydelig hvem de ansvarlige bak var, ekspanderte saken enda mer mot det å bli legendarisk. Bak drapene sto nemlig en liten gnom av en mann med navn Charles Manson, en eksentrisk og karismatisk fyr som hadde fått fire av sine ekstremt lojale tilhengere til å utføre drapene på hans ordre. Hvordan klarte Manson å manipulere, forme og få andre til å drepe for seg?
Dette er hovedspørsmålet som Chaos: Manson-drapene forsøker å grave litt dypere i. Vi blir introdusert til flere navn som har innblikk i både FBI, CIA og andre tidsbilder som visstnok skal ha hatt koblinger til nettopp Manson. På 60-tallet drev nemlig FBI og CIA med mer eller mindre hemmelige forsøksprogrammer hvor de prøvde å bedrive tankekontroll på enkeltmennesker, forme deres vilje og evne til å utføre ting på vegne av andre, blant annet igjennom regelmessig LSD-bruk. Charles Manson skal ha vært med i dette forskningsprogrammet i over ett år, før de beryktede Tate-drapene så skjedde like etter. Spørsmålet som da stilles av flere er hvorvidt FBI og statlige krefter kan sies å ha vært delaktig i drapene. I hvor stor grad ble Manson formet av slike krefter? Var han rett og slett en statsformet psycho?
Andre igjen hevder i dokumentaren at dette bare delvis har en sammenheng med å forme mennesket Manson. Disse mener han selv var fullt i stand til å forme både seg selv, og sine tilhengere. Den rådende “sannheten” rundt Manson-drapene har for de fleste nok vært at Manson var hjernen bak det aller meste. Statens innblanding i hans liv er nok slik en mindre kjent side, og fremstilles i dokumentaren som noe diffus. Her tenderer flere av intervjuobjektene konspirasjonsteorier og kraftige spekulasjonsforklaringer, men samtidig har historien forøvrig lært oss at amerikanske myndigheter heller ikke akkurat er fri for svin på skogen. Så… hvem vet hvor mye det ene eller andre er sant?
Manson-saken er en av de sakene som liksom aldri vil dø. Dens spesielle og særs sterke forankring i det amerikanske samfunnet gjør at en dokumentar som dette kan sees på som nok et forsøk, blant mange, på å bearbeide et nasjonalt traume. I dag vet vi mye om saken, men samtidig viser en film som dette at konspirasjonene og usikkerhetsmomentene fremdeles lever i beste velgående. Dokumentaren hinter til noe av årsaken bak dette - at sannheten kan ha flere lag og mer ved seg enn hva media og hovedbildet viste. Samtidig er det heller ikke mye tvil om at Charles Manson selv var hoderystende langt ute, både i hva tro, religion, narkotikamisbruk, etikk og moral angikk.
Hvordan Manson klarte å manipulere sin tilhengere gås ikke voldsomt i dybden på her, men det fremkommer tydelig at tilhengerne og “familien” hans stort sett besto av datidens frihetstenkere - mennesker som var produkt av venstresiden, jappetiden, og andre som også ble FBI og CIAs hovedfiende. At det på drapsåstedene ble tagget ord som “Pigs” og “Death to Pigs” i blod, ble videre koblet til frihetsbevegelsen Black Panther. Dette var en annen kjent bevegelse som nettopp pleide å bruke slike fraser, og mange spekulerte derfor i om Manson slik prøvde å legge skylden på dem.
Samtidig var også Manson selv videns kjent for å være besatt av å forsøke å starte rasekrig. Hintene mot Black Panther ble slik raskt avfeid av mange som en dårlig “gimmick”, selv om altså Manson selv også hadde koblinger og historikk til deres fiende i FBI og CIA.
Manson-saken er skildret, analysert, skrevet om og diskutert i over 50 år, og den engasjerer åpenbart stort enda. I 2019 kom også Quentin Tarantino med den stjernespekkede filmen Once Upon a Time… in Hollywood og som var kraftig inspirert av denne saken.
Chaos: Manson-drapene skildrer med andre ord noe av kaoset som nettopp kan oppstå rundt en kulturell og samfunnsmessig svært engasjerende og opprivende sak, og hvor koblingene til mange fraksjoner kan tyde på at sannheten er mer innfløkt, eventuelt mer enkel, enn mange tror. Dokumentaren funker slik greit som et litt utvidet perspektiv og påminner om at det kan være greit å utfordre nettopp etablerte “sannheter” med slike alternative tilnærminger. Samtidig er filmen nokså kort og føles litt fragmentert og hakkete, og det spørs om den egentlig bringer særlig mye mer nytt til saken. Men er du fan av Manson-saken, eller av true crime generelt, er dette helt greie 90 minutter du kan finne på Netflix.
Regissør: Errol Morris
Forfattere: Tom O'Neill, Dan Piepenbring
Sjanger: Dokumentar / True crime
Lengde: 1 t 35 min.
Nasjonalitet: USA
Streaming: Netflix
Premiere: 07.03.2025
Comments