Brød og sirkus!
"Brød og sirkus!" skrev den romerske poeten Juvenal (55–135) i Satirene, en referanse til den romerske politiske elitens praksis med å dele ut gratis brød og arrangere store offentlige begivenheter som gladiatorkamper og veddeløp. Alt for å holde folket i ro og få dem til å glemme at de for lengst hadde solgt sin politiske frihet.
Begrepet "brød og sirkus" har blitt en kjent metafor for noe spektakulært som mangler dybde, eller overfladisk underholdning som tar oppmerksomhet vekk fra viktigere temaer. Litt slik er det med Gladiator II, en såkalt "legacy"-oppfølger til den nå 24 år gamle filmklassikeren Gladiator (2000), som vant fem Oscar, inkludert for beste film og beste skuespiller til Russell Crowe.
Den originale Gladiator var en helt spesiell film. Riktignok hadde vi fått mange filmer om det romerske imperiet tidligere, men suksessen til Ridley Scotts mesterverk satte en ny standard. Den skapte også en bølge av etterligninger i årene etter, men få har klart å fange samme magi. Når jeg skriver dette, kan jeg lett høre Russell Crowe si til avdøde Oliver Reed: "I will win the crowd. I will give them something they have never seen before." Å se Gladiator på kino den gangen var en av de største filmopplevelsene jeg har hatt.
Så hvorfor "brød og sirkus"? Nå kunne jeg skrevet mye om den første Gladiator, men det er Ridley Scotts nyeste film vi skal se nærmere på. Gladiator II er altså en "legacy"-oppfølger, en type oppfølger som kommer flere tiår etter originalen, med nye skuespillere, men en kjent formel. Vi har sett mye av dette i det siste: Ghostbusters, Jurassic World, Beetlejuice. Det kan virke som Hollywood er i ferd med å gå tom for nye ideer, men sannheten er vel heller at de spiller på trygg nostalgi, spesielt i en filmindustri som stadig møter utfordringer med pandemi, streik og økonomisk press.
"Brød og sirkus" var altså det første som slo meg da jeg så traileren til Gladiator II. Som fan av den første filmen var jeg skeptisk, men min interesse for det romerske imperiet trakk meg likevel inn. Så jeg satt meg til rette, slo på traileren fra YouTube – og ut kom hip-hop fra Ye og Jay-Z, og Denzel Washington med New York-aksent. Det meste så kjent ut, men følelsen i magen var uggen. Og jeg var ikke alene; mange følte det samme, og traileren ble raskt redigert og forbedret på nett.
Jeg skjønner at det er en utfordring for studioene å trekke et stadig yngre, distrahert publikum til kinosalene i dag, men spesielt med filmer som spiller så mye på nostalgi som dette, er det kanskje greit å ikke jage vekk de som faktisk husker originalen også.
Men nå, til selve filmen (ja, nå mener jeg det denne gangen): Gladiator II er satt, om jeg husker riktig, 12 år etter hendelsene i den første filmen. Det romerske imperiet, nå styrt av de to keiserbrødrene Geta (spilt av fantastiske Joseph Quinn) og den mildt sagt ustabile Caracalla (spilt av Fred Hechinger), knuser siste rest av motstand. I Nubia leder krigeren Hanno (Paul Mescal) et desperat forsvar mot den romerske generalen Marcus Acacius (Pedro Pascal).
Hanno, som viser seg å være Lucius Verus, sønn av Lucilla (Connie Nielsen) fra første film, blir tatt til fange og sendt til Roma for å trene som gladiator under den brutale gladiatormanageren Macrinus (Denzel Washington). Samtidig legger general Acacius og Lucilla, sammen med senatorer, planer om å styrte keiserne og gi makten til senatet og folket.
Hvis du har sett Gladiator fra 2000, kan du gjette hvordan dette utspiller seg. Som en "legacy"-oppfølger har den nye roller, men plottet spiller på samme noter. Hovedrollen opplever tragedie, blir fanget og sendt til Roma, hvor han må kjempe for livet og blir sentral i de politiske intrigene i byen. Vi får flere arenakamper, den ene mer spektakulær enn den andre, som en hvor Colosseum blir fylt med vann og haier, mens lagene kjemper i galleier. Det sies at de gjorde dette i antikken – haiene kan vi kanskje ta med en klype salt.
Gladiator II fungerer best i første halvdel, men mister dessverre noe av fokus senere. Det blir mange løse tråder og uforklarte motivasjoner, og flere ganger tenkte jeg at filmen kunne ha tjent på en runde til i klipperommet. Det er også synd at Hans Zimmer, som komponerte den ikoniske musikken til første film, ikke er tilbake.
For alle action-scenene og det spektakulære landskapet denne filmen tilbyr, kommer vi ikke unna at sammenlignet med originalen, blir dette bare "brød og sirkus." Den er imponerende, den har de store scenene og er utvilsomt episk, men mangler dybden og sjelen som gjorde første film så tidløs. En stor del av dette skyldes de ekstraordinære skuespillerprestasjonene i originalen som Gladiator II ikke helt matcher. Ingen her, kanskje med unntak av Pedro Pascal i visse scener, kan måle seg med Russell Crowe, Joaquin Phoenix eller Djimon Hounsou.
Jeg vet, kanskje urettferdig store sko å fylle. Men når Gladiator II lener seg så tungt på forgjengeren, er sammenligningen uunngåelig. Scott bruker til og med klipp fra Gladiator i denne oppfølgeren, så han inviterer jo selv til det.
Som frittstående film er Gladiator II en solid historisk actionfilm. Den byr på episke kampscener, spektakulære landskap og komplekse intriger. Litt rotete og teatralsk til tider, og veldig Ridley Scott – men alt i alt, en underholdende opplevelse.
.........................................................................................................................................................................................
Regissør: Ridley Scott
Skuespillere: Paul Mescal, Pedro Pascal, Connie Nielsen, Denzel Washington, Derek Jacobi, Joseph Quinn, Fred Hechinger
Sjanger: Drama / Historie / Action
Lengde: 2 time, 27 min
Nasjonalitet: USA
Distributør: United International Pictures
Premiere: 15.11.2024
........................................................................................................................................................................................
Comments