Little Women møter Mamma Mia møter Askepott.
Hvor mange kvinnelige, klassiske komponister og musikere kjenner du egentlig til? Og hvor mange har blitt fullstendig glemt og forlatt i fortiden? Disse spørsmålene blir vi konfrontert med i GLORIA! Mirakelet i Veneto.
I år 1800 får musikkinstituttet Sant’Ignazio beskjed om at selveste paven (gisp!) skal besøke instituttet, og de foreldreløse jentene og musikerne som bor der skal spille en konsert for ham. Kapellmester Perlina (Paolo Rossi) får oppgaven om å komponere musikken av byens slibrige guvernør, men en skrivesperre uten like og generelt manglende evner setter hele konserten i fare. Når konsertdatoen nærmer seg, finner en av musikkinstituttets tjenerpiker Teresa (Galatea Bellugi) et skjult, majestetisk piano i kjelleren. Hun og fire av musikerne tilbringer lange netter for å utvikle sine musikalske evner. Kan de redde konserten før det er for sent, og samtidig bekjempe de patriarkalske kreftene som undertrykker dem?
GLORIA! er en vaskeekte feel good-film om kvinners historier på kvinners betingelser: For, med og av kvinner. Filmen er dedikert til de mange kvinnelige musikerne som fikk sitt arbeid og sin historie utslettet av mannlige historikere og politikere. Det er rart å tenke på hvilke musikalske, kvinnelige genier vi kunne husket og sett opp til den dag i dag, hadde det ikke vært for mulighetsfravær, mangel på utdanningsmuligheter eller mannlig undertrykkelse.
Litt for lite på de fleste plan
Om enn konseptet for GLORIA! er både interessant og appellerende, er selve utførelsen litt halvveis. Dramaturgisk er det åpenbart helt fra begynnelsen hvordan handlingen vil utvikle seg, og hvordan kvinnenes historie vil ende. Underveis er det kun tre hendelser som pirker i publikums følelser, men problemet med disse tre hendelsene er at de løses så godt som umiddelbart. Konfliktene, til tross for deres ekstremt alvorlige natur, blir liksom litt glemt etter det har gått et nytt kvarter, og så hadde de egentlig ikke så mye å si mot slutten.
Blant de fem viktigste karakterene er det noen virkelig vakre og intime scener. Regissør Vicario får virkelig frem essensen og verdien av kvinnelige vennskap, nestekjærlighet, og ikke minst talentet og intelligensen de fortjener å bruke. Disse scenene kunne det vært mange flere av, hadde det ikke vært for at filmens konflikter blir så effektivt ryddet bort og glemt. Filmen er på sitt beste når kvinnene åpent og sårbart utforsker sine egne evner og relasjoner, til punktet at det kan bli nokså tårevått.
Estetisk sett byr GLORIA! på noen skikkelig fine bilder. De duse og blasse gråtonene fremhever musikernes lyseblå kjoler og skyggebelagte rom i scener som ser direkte ut som fra et klassisismemuseum. Musikken er (kanskje selvsagt) upåklagelig, hvor de kvinnelige musikerne utforsker et bredere, mer kreativt lydbilde enn den gubbete kapellmesteren Perlina, som ikke vil motta noe sårt trengt hjelp fra dem til å komponere konserten.
Blant rollene er det ikke skyhøyt nivå på skuespillet. Den selektivt stumme tjenerpiken Teresa (Bellugi) har lite til ingen dybde, som en grå, monoton tone i alle scenene hun er med i. Selv når publikum introduseres for den tragiske bakgrunnen hennes er det ikke veldig engasjerende eller overbevisende.
Bellugi bevarer tilnærmet det eksakt samme ansiktsuttrykket filmen ut, mens de andre kvinnelige karakterene har langt større variasjon. Blant oppturene er jenta man elsker å hate, Lucia (Carlotta Gamba), som faktisk evner å nappe litt i hjertet ditt, med sine skarpe kommentarer og hjerteskjærende kjærlighetsforhold til en megadrittsekk.
Dessverre er flere av karakterene unødvendige, og det virker som om regissør Vicario bare har kastet dem inn i et forsøk på å komplisere en handling som er meget simpel i utgangspunktet.
Med en enkel humor og gjenkjennelig handlingsutvikling blir GLORIA! litt for mye Mamma Mia-feelgood, og litt for lite kritikk. Den bærer tydelig likheter med Oscar-filmen Little Women og klassikeren Askepott, men glatter ganske raskt over hvor omfattende kvinners utfordringer og problemer egentlig var på 1700-1800-tallet.
Søt, men ikke nok
GLORIA! er en tidvis ganske vakker film som kritiserer patriarkatets omfattende undertrykkelse av kvinner gjennom tidene, og som setter lys på hvor viktig mangfold i historie egentlig er, selv den dag i dag. Den påpeker at det er viktig å lære fremtidige generasjoner om kunst, kjærlighet, skapelse og samhold, ikke bare krig, vold og erobring.
Filmen mangler en god del for å kunne hevde seg som en av de virkelig vakre filmene som setter seg i ryggmargen, og forblir derfor en fin hyllest - men ikke så mye mer.
Uansett et godt bidrag i et filmindustri som altfor ofte nedprioriterer, ignorerer og redigerer kvinners virkeligheter.
Regissør: Margherita Vicario
Skuespillere: Galatéa Bellugi, Carlotta Gamba, Veronica Lucchesi, Maria Vittoria Dallasta, Sara Mafodda, Paolo Rossi
Sjanger: Drama/komedie
Lengde: 1 time, 46 minutter
Nasjonalitet: Italia, Sveits
Distributør: Tour de Force
Premiere: 25.10.2024
Commentaires