Den sterkeste i trilogien.
Dag Johan Haugerud runder av sin trilogi av året, Sex-Drømmer-Kjærlighet, med den kanskje sterkeste av dem alle. Her går solid skuespill og intellektuelt manus hånd i hånd og blir som balsam for både hode og sjel.
Legen Marianne og sykepleierkollega Tor er begge single og i utgangspunktet ikke på let etter noe fast partner. Når Marianne en dag møter en fraskilt småbarnfar på en date, får hun imidlertid andre og nye ting å tenke på. Samtidig er kollega Tor en mann som ofte tar ferjen mellom Oslo og Nesodden for å møte menn for tilfeldig sex, og samtaler.
Begge karakterene er midtpunktet for nok en nær, befriende åpen og moderne historie om begjær, identitet og ønsker, samt kontrastene mellom friheten som singel og det å eventuelt binde seg til et annet menneske. Regissør Haugerud har tidligere i år sluppet filmene Sex og Drømmer - også disse både sterke og solide menneskeportrett, og som han selv har skrevet manus til.
For det er dét disse filmene først og fremst slår oss som. Altså portretter av mennesker vi i stor grad speiler oss selv i underveis. Kjærlighet bruker også Oslo som nydelig setting for historien, med vakre bilder og utsnitt av bybildet, arkitektur, fjorden og omegn. Her er likevel historie, lokasjoner og narrativ utvikling underordnet den gode samtalen, de fysiske møtene mellom både ukjente og mer kjente mennesker. Det er disse som er Haugeruds bankende hjerter. Manus er riktig nok tidvis dristig, ja til tider i overkant laidback og frilynt, og enkelte vil kanskje bli litt overrasket av dette underveis.
Og akkurat som Sex og Drømmer ble fylt av knakende gode skuespillere, er hovedrollene i Kjærlighet likeså. Andrea Bræin Hovig er, igjen, et solid anker i front som den rolige, balanserte og fine, fine Marianne som verken hisser seg opp eller lar seg provosere der andre kjenner pulsen øke nevneverdig. Hovig spiller så troverdig, likandes og herlig at man kjøper hennes karakter fullstendig, samtidig som hun likevel også har kompliserte og mer tvetydige gnissninger inni seg som hun plages av.
Mot henne står solide biroller over hele fjøla, men den andre hovedkarakteren i Tor, må spesielt nevnes. Tayo Cittadella Jacobsen, som vi blant annet har sett i Haugeruds Barn (2018), fungerer ypperlig som Mariannes kollega og noe motsatte personlighet. Han er riktignok også en rolig og avbalansert fyr, men hans utsvevende sexliv er en kontrast som også vekker noe i Marianne.
Tor en karakter man blir glad i, som blir uimotståelig sjarmerende, sterk og viktig. Og hvem andre enn Haugerud klarer å skrive norsk filmdialog hvor det er mannen som opplyser og “belærer” en kvinne, men uten at det føles som ren mansplaining? Dette sier en del både om manus, men også om karakterene som avleverer slikt.
Haugeruds filmer er moderne, uredde og befriende åpenhjertige, noe som har blitt et av hans mange varemerker. Samtidig har han denne litt gammelmodige filmatiske stilen i regien som gjør at filmene dels føles retro, men også altså moderne. Denne kombinasjonen er både velfungerende og ikke minst uimotståelig, i hvert fall for et voksent publikum. Oss nordmenns ofte kalde og innesluttede personlighet og kultur, står også i skarp kontrast til Haugeruds frittalende og svært så åpne og nakent ærlige manus. Men kommer man bare litt mer innpå oss nordmenn, som folkeslag, åpner vi oss som blomster mot vårsolen, for å si det litt poetisk. Det er dette man opplever at er noe av hans visjoner og underliggende stemme, som regissør.
Så kan man jo alltid innvende at det, i all denne ellers så solide og gode realismen og troverdigheten, mangler litt av denne typiske sure, frastøtende og mer innesluttede type nordmannen i filmene hans. Det er kanskje heller ikke så vanlig å snakke såpass åpent og dristig med fremmede, som man gjør her. Samtidig har Kjærlighet nettopp derfor også en eskapistisk egenverdi i at den blir som et vakkert portrett av hva godhet og åpenhet kan være, om man bare evner å ta sjanser, legge fra seg teknologi, og heller møte mennesker fysisk, ansikt til ansikt.
I hvert fall må undertegnede innrømme at han, etter tre Haugerud-filmer i år, har blitt forelsket i filmspråket, tematikken, den menneskelige realismen, og varmen. Kjærlighet avslutter en trilogi som vil stå seg i lange tider, og hvor alle filmene nærmest fungerer som balsam for sjelen fra mang en hverdagsforstyrrelse og distraksjon. Det er derfor den enkleste sak å anbefale både Sex - Drømmer og Kjærlighet, på det varmeste.
Kjærlighet har norgespremiere 25. desember.
Regissør: Dag Johan Haugerud
Skuespillere: Andrea Bræin Hovig, Tayo Cittadella Jacobsen, Thomas Gullestad, Lars Jacob Holm, Marte Engebrigtsen
Sjanger: Drama
Lengde: 1 t. 59 min.
Nasjonalitet: Norge
Distributør: Arthaus
Premiere: 25.12.2024
コメント