Et pretensiøst og surrealistisk sammensurium om byplanlegging.
Velkommen til New Rome, der de rike og korrupte kniver om makt og prestisje mens de fattige og desperate lever av restene. Det er i denne fiktive storbyen, et slags New York møter gamle Roma med sine keisere og senatorer, der handlingen i Francis Ford Coppolas nyeste storsatsing, Megalopolis, er satt. Dette er en historie om hvordan menneskers jag etter makt og berømmelse gjør søken etter utopi til et dystopi. Det er også en film om byplanlegging.
Som den stormannsgale byplanleggeren Cæsar Catilina (Adam Driver) sier så fint i filmen: «Det som vil ødelegge menneskeheten er sivilisasjon.»
Det er høytflygende og pretensiøse temaer Francis Ford Coppola har servert oss her. Og her har jeg en innrømmelse å komme med. Nå nettopp, da jeg skrev navnet Francis Ford Coppola, vurderte jeg å slenge på «den legendariske filmskaperen» foran. Men jeg droppet det. Kan du komme på forrige gang du så en Coppola-film? Var det The Godfather (1972)? Hva med Apocalypse Now (1979)? Kanskje det var Bram Stoker's Dracula (1992)? Helt klart klassikere. Eller var det noe annet? Kan du gi meg et navn på en av Coppolas filmer fra denne siden av tusenårskiftet?
Det sies at de beste filmene blir til når dyktige filmskapere kan jobbe kreativt uten særlig innblanding og begrensninger fra studioer og investorer. På 70-tallet fikk vi ikoniske filmer som Star Wars (1977), Rocky (1976) og den tidligere nevnte Apocalypse Now (1979), som alle ble laget på denne måten, med blod, svette og tårer fra hardarbeidende og idealistiske filmskapere, og selv om filmbransjen har endret seg mye siden den gangen, er det enda plass til idealister, selv i Hollywood.
Men er det da slik at et hvert «passion project» blir gull på kinolerrettet? Om Francis Ford Coppolas selvfinansierte Megalopolis er bevis på noe som helst, er det at det skal mer enn blod, svette og tårer (og 120 millioner dollar på konto) til for å lage en god film.
Historien om New Rome føles ofte mer som en stemningsrapport enn noe annet. Byplanlegger og playboy Cæsar Catilina har en drøm om utopia. Det sies at tiden ikke stopper for noen, og det er sant – med mindre du er Cæsar Catilina! For denne kunstnerens kreativitet er så mektig at selv tiden står stille og de fysiske lovene gir etter når han ønsker det. Med et ord fra Cæsar kan tiden stoppe – riktignok en metafor for kreativitetens krefter - men noe som er praktisk når du designer morgendagens utopi. Og til denne jobben har han funnet opp et nytt supermateriale: megalon, som gjør alle byggeprosjekter mulig!
Selvfølgelig er det ikke alle som liker Cæsars makt og innflytelse. En av disse er den upopulære borgermester Cicero (Giancarlo Esposito). Han er mer av den tradisjonelle typen, noe som ikke er like populært i en by som stadig blir dratt inn i fremtiden av hans rival. Cicero kan tåle koret av buing fra tilskuere når han viser seg offentlig, men Cæsars sprell og påfunn er vanskeligere å akseptere. Og det blir ikke akkurat mindre komplisert av at hans egen datter, gravejournalisten Julia Cicero (Nathalie Emmanuel), involverer seg med Cæsar, først profesjonelt og senere, romantisk.
Det hele startet så bra, med en spennende verden som hentet inspirasjon fra romertidens maktkamper og hedonisme. Men det blir veldig fort tydelig at Francis Ford Coppola er mer interessert i å gi oss en slags surrealistisk stemningsrapport enn en historie. Fremgangsmåten er, for å si det noe forsiktig, kunstnerisk. Resultatet er, for å si det mer direkte, et evig rot.
Det er mye merkelig og uforklart som skjer underveis i de drøyt to timene dette pågikk. Tradisjonell fortellerkunst og logiske regler blir satt til side. Noen plott blir nøye bygd opp, men fører ikke til noe som helst. Andre plott bare dukker opp uten noe oppbygning. Det er som om Coppola har fått bygd opp en helt haug ideer underveis, men gradvis glemt dem mens han skrev manuset. Vi får tilsynelatende tilfeldige montasjer av bilder som bare er der for å skape en slags surrealistisk stemning, samt et og annet musikalsk innslag. Og på slutten av filmen ville det ikke overrasket meg om det plutselig landet en UFO midt i byen!
Selv om det virker som fleste skuespillerne sliter med å henge i svingene, utmerker spesielt Adam Driver seg som Cæsar Catilina. Får vi en forklaring på hvorfor han kan stoppe tid og påvirke de fysiske lovene? Nei. Jeg trodde først det var noe subjektivt, altså noe han selv så, som når en kunstner eller forfatter kan oppleve at tiden stanser eller forsvinner når inspirasjonen treffer og de kommer inn i den berømmelige "sonen". Men når andre roller, slik som Julia Cicero ser på avstand at Cæsar stopper tiden, kommer spørsmålene. Og en halvtime inn i filmen, forstår jeg at jeg ikke vil få noen svar.
Utenom Adam Driver er det ikke voldsomt mye å skryte av. Giancarlo Esposito er god i alt han er med i, og det forandrer seg ikke her, men det er mye overspilling og "tygging av kulisser", spesielt fra de mindre rollene. Det var et par scener der jeg ikke helt trodde på Nathalie Emmanuel som Julia Cicero og Shia LaBeouf som den hedonistiske villmannen Clodio Pulcher. Også hadde de gravd opp Jon Voight for anledningen, noe som var hyggelig å se. Han spilte den like maktsyke mannen hedonistiske Hamilton Crassus III. Jeg trodde han for lengst hadde pensjonert seg.
Megalopolis er ingen god film. Grunnleggende historiefortelling blir satt til side til fordel for tilfeldige ideer og konsepter. Filmen er enten så dyp og komplisert at det er kun filmskaperen selv som forstår den, eller så banal og enkel at man ender opp med å lete etter skjult mening der det ikke finnes noen. Om man som filmskaper ønsker å nå ut til et publikum utover dine aller største fans, er ingen av disse alternativene ønskelig.
Regissør: Francis Ford Coppola
Skuespillere: Adam Driver, Giancarlo Esposito, Nathalie Emmanuel, Aubrey Plaza, Shia LaBeouf, Jon Voight, Laurence Fishburne, Jason Schwartzman
Sjanger: Drama, sci-fi
Lengde: 2 timer, 18 minutter
Distributør: Manymore AS
Premiere: 27.09.2024
Comments