Et storslått og visuelt vakkert mareritt.
Manusforfatter og regissør Robert Eggers har servert oss de moderne godbitene (som oftest ikke med et moderne premiss) The Witch, The Lighthouse og The Northman. Nå er han tilbake med et prosjekt han har jobbet med siden ungdomstiden - nemlig en nytolkning av Nosferatu, som i seg selv er en gjenfortelling av Dracula.
Ja, det er komplisert og jeg skal ikke komme med en hel historietime her, men stumfilmen Nosferatu: A Symphony of Horror av F.W. Murnau fra 1922 er altså en gjenfortelling og uoffisiell adapsjon av Bram Stokers 1897-roman Dracula. Med lignende historie og noen endringer i elementer som navn og karakteristikker.
Vampyrer har siden den gang blitt tolket på forskjellige måter via ulike adapsjoner. Og kanskje mer enn nok? Alt fra sjarmerende og erotiske blodsugere til grusomme demoniske skapninger. Variasjonene er mangt, men Dracula har også fått en god dose direkte filmatiseringer. Nosferatu har fått noen remakes selv. Eggers beviser at du fortsatt kan lage en filmatisering av denne oppbrukte historien ved å både respektere de tradisjonelle vampyrelementene, men også utforske premisset med ny fashion og visjonære ideer.
Regissøren sentrerer historien rundt Ellen Hutter (Lily-Rose Depp), en nygift kvinne i 19. århundres Tyskland som av stor frykt blir separert fra sin store kjærlighet, den unge eiendomsmegleren Thomas Hutter (Nicholas Hoult). Som ung ble Ellen invadert med mareritt av en skikkelse eller noe så demonisk fælt som gradvis bygger seg med alderen hennes. Dette blir vi introdusert til helt i begynnelsen av når hun går i søvne og tilkaller hvem vi fort innser er Count Orlok aka Nosferatu, i full monstrøs form.
Derfor er Thomas en viktig person i livet hennes fordi det vil holde marerittet i sjakk og forhindre Count Orloks konstante besettelse over kroppen hennes.
Dette med kroppslig kontroll og befrielse er ikke nytt for Eggers, som har utforsket noe lignende i The Witch med Anya Taylor-Johnson tidligere. I Nosferatu jobber Ellen hardt for å motstå mørket og er avhengig av mannen sin Thomas. Så fort han får et oppdrag som sender han avsted i en lengre periode, mister hun kontroll.
Thomas blir sendt av sjefen sin, Mr. Knock, til et slott i Transylvania for å assistere en gammel skrukken kunde som ikke lett kan reise over sjøs. Det tar ikke lang tid før vi finner ut at Mr. Knock hadde veldig spesifikke intensjoner med dette oppdraget og kanskje ikke er så oppegående som sjef.
Mr. Hutter blir nemlig sendt til Count Orlok aka Nosferatu (spilt ugjenkjennelig av Bill Skarsgård), som fortsetter sine besatte intensjoner. I denne Nosferatu-versjonen er det interessant at vampyren allerede har valgt konen til Mr. Hutter som et mål, i motsetning til originalen der hun blir oppdaget via et bilde han har med seg. Det gir historien et overraskende større spenningsmoment, og det er klart at Ellen er mer kjernen av historien enn hva karakteren har vært tidligere.
Når Thomas nærmer seg slottet begynner den marerittaktige visjonen til Eggers virkelig å komme frem. Besøket hos Count Orlok er så grusomt skummelt at du føler deg som Mr. Hutter selv i mange av sekvensene. Nicholas Hoult har jo nylig hatt en liten vampyrdose selv som Draculas torturerte lakei i Renfield, tilsvarende Mr. Knock i denne historien, bare med en mer komisk tolkning.
Fra Mr. Hutter møter det overtroiske landsbyfolket til han sitter på med en flyvende vogn uten hester på vei til slottet, bygger det seg en uvirkelig terror og stemning som får hjertet til å banke fortere og fortere. Når han ankommer hjemmet til Count Orlok er det ingen vei tilbake, og Eggers med sin horror-visjon går all-in med et mørke og dysterhet som får hårene på kroppen til å reise. Det dynamiske kameraarbeidet, scenografien, lyddesignet, musikken og belysningen gjør at du glemmer at du er på kino og heller i et hjemsøkt hus eller i en feberdrøm. Denne oppelvelsen blir skapt med stor hjelp av Hoults fantastiske prestasjon som den svette og vettskremte eiendomsmegleren.
Man kan tro at Bill Skarsgårds prestasjon som den ikoniske morderklovnen Pennywise var en mørk skapning - men selv i den rollen kan man se litt Skårsgård bak sminken. I Count Orlok er det ikke et snev å finne av Skårsgård, som blir helt forsvunnet i denne karakteren med en så fengende, mektig og skyggefull tilstedeværelse. Hva Eggers gjør i direksjon for å introdusere denne groteske karakteren er ganske effektivt. Sakte, men sikkert ser vi Nosferatus mange groteske trekk (til og med en slapp penis). Totaltsett en helt annen iterasjon av vampyren.
I mellomtiden er Ellen i full febermodus, men når de finner ut at det er noe mer enn feber, kaller de inn Willem Dafoes Van Helsing, eller Professor Albin Eberhart Von Franz i denne filmen - en veldig typisk eksentrisk mad scientist-karakter for skuespilleren. Han vet en ting eller to om det okkulte.
Lily-Rose Depp spiller fremragende som en bekymret og besatt Ellen. Selv om Skarsgård er i full monstrøs kostyme, er mange av de ekle horror-sekvensene i filmen gjort av Depp, som skaper noen uhyggelige ansiktsuttrykk og kroppsbevegelser. Mens Nosferatu er på vei til sitt nye hjem i London kjemper Ellen og flere andre karakterer mot mørkets fristelser. Temaer som frykt for det ukjente, seksuell undertrykkelse og befrielse kommer frem, litt i likhet med Bram Stoker’s Dracula av Francis Ford Coppola.
Det er tydelige inspirasjoner fra tidligere vampyrverk, men det Robert Eggers’ visjon føles fortsatt nytt og forfriskende med mer fokus på menneskelige temaer som ikke har blitt utforsket like mye før. Filmene hans har en tendens til å veie stemning og det visuelle over emosjonell historie og karakterbygging. Helhetlig er det dog utført med så knivskarp presisjon at du får en spennende, uforglemmelig og hårreisende kinoopplevelse.
Nosferatu av Robert Eggers har norgespremiere 3. januar.
Regissør: Robert Eggers
Skuespillere: Bill Skarsgård, Lily-Rose Depp, Nicholas Hoult, Aaron Taylor-Johnson, Ralph Inseon, Willem Dafoe, Emma Corrin
Sjanger: Horror
Lengde: 2 t. 12 min.
Nasjonalitet: USA
Distributør: United International Pictures
Premiere: 03.01.2025
Comments