En narsissists tre livsregler
Kontroversiell, anekdotisk, trusler om søksmål: Filmen om politiker, realitykjendis, og forretningsmann Donald Trump har møtt mye motstand. Og hovedpersonen selv kan umulig være særlig fornøyd med den, om han i det hele tatt ser den.
The Apprentice følger Trumps liv og karriere på 70- og 80-tallet, fra en usikker, uerfaren løpegutt for faren, til han møter Roy Cohn (Jeremy Strong): Advokat og aktor som ble verdenskjent for sitt arbeid for såkalt "McCarthyism", den ubegrensede jakten på kommunister i etterkrigstiden. Under Cohns kalde vinge og betingede vennskap lærer unge Trump Cohns tre viktigste livsregler:
Angrip, angrip, angrip
Benekt alt
Aldri innrøm et tap
Høres det kjent ut?
I tillegg pepres unge Trump med idéen om at det kun finnes to typer mennesker i denne verden: Drapsmenn og tapere. Og taper, det skal han ikke være.
For drapsmenn får skattefritak på 160 millioner dollar mens hjemløse dør på gata.
Drapsmenn kan leie ut eiendommene sine til utelukkende hvite leietakere.
Drapsmenn kan diskriminere uten straff.
Drapsmenn drikker ren (produktplassert) Smirnoff vodka på herreklubb.
Drapsmenn får tsjekkoslovakiske modeller på kroken, og gir dem silikonpupper.
Drapsmenn eliminerer samtlige fiender.
Drapsmenn gjør som de vil.
En presist fanget tidsånd
The Apprentice strekker seg over godt to tiår, noe som kreativt og gjennomført reflekteres i filmens cinematiske estetikk. Fra et kornete, grått uttrykk med vignettering i på 70-tallet, til neonfargede 80-tallsstriper og disco.
De første årene følges tett, mens det etterhvert blir stadig større tidshopp fremover. Plutselig har Trump og modellkona Ivana barn, det andre på vei, broren Fred jr. er langt på vei i en dødelig rusavhengighet, og AIDS-epidemien krever daglige liv i New York City. Storbyen får en lite fordelsaktig representasjon: Vi snakker Gotham-nivå på mengden desperasjon, fattigdom og sosioøkonomisk nedgang.
Antakelig er det den voldsomme kontrasten til befolkningens lidelse som setter den overdådige luksusen under en kritisk lupe, og virkelig fremhever hvor uvirkelig og irrasjonell den er.
Dansk-iranske regissør Ali Abbasi benytter i stor grad håndholdte, nærgående kameraer for å skape høy fart og intim nærhet på karakterene. Det gjør at publikum kommer svært nær Trump, og handlingen blir enda mer oppslukende og fremstår autentisk.
Nærhet får vi også av et strålende skuespill. Sebastian Stan har åpenbart brukt god tid og mye energi på å fange og gjenskape alle av Trumps merkelige og gjenkjennelige karakteristikker. Faktisk er mannerismene så presise at man kan helt glemme at det ikke er den ekte Donald på skjermen: Hodekastene, trutleppene, gestikuleringene, det skeive halvsmilet, det begrensede ordforrådet og de halvavbrutte setningene er nøyaktig slik vi kjenner dem i 2024.
Det skapes ren filmmagi mellom Stan og Jeremy Strong, som spiller den kyniske Roy Cohn. For de som kjenner Strong som den stive og mørke Kendall Roy i Succession, er dette en enda hardere og mer dramatisk fortolkning. Hodet dupper kontinuerlig, øynene henger og stemmen er ubehagelig monoton. Fra første scene skaper han den ukomfortable stemningen som gjør at man ikke vet om man skal hate eller respektere ham. Kanskje begge deler.
Selv når Cohn smittes av AIDS og dør en sakte, smertefull død, har han en intens kraft på den store skjermen.
Makt og ondskap hånd i hånd
Regissør Abassi og manusforfatter Gabriel Sherman bruker mye tid på å formidle det tunge budskapet som gjennomsyrer filmen: Mektige mennesker med ubegrensede ressurser vinner. Alltid.
Filmen starter i det mer uskyldige og naive, med en lettere tone og jevnlige humoristiske innslag. Etterhvert som Trump blir eldre, mannerismene blir mer karikerte og pengene ruller inn på konto, blir filmen mørkere.
Unge Trump går fra å desperat kreve inn kontanter fra leietakere i leilighetskompleksene faren eier, til å true, utpresse, manipulere og lyve. Og han er ikke alene om det, for det er flere gjesteopptredener av mer og mindre gjenkjennelige karakterer som feier Trumps vei for ham. Filmen oser av 80-tallets megalomaniske grådighet, kapitalistisk propaganda, rasisme og kvinnehat.
Abbasi har også inkludert en særdeles nærtgående og grotesk voldtektsscene som virkelig setter alvoret i den ellers ganske morsomme filmen. Derfra og ut er den tidligere grønne og naive Trump ute av vinduet, og den kyniske narsissisten skinner for fullt. Det er også detaljerte scener fra plastisk kirurgi og amfetaminmisbruk som skaper ekte ubehag.
Kanskje ikke rart i en Trump-verden, men The Apprentice består ikke Bechdel-testen. Antakelig fordi Trumps liv aldri har bestått Bechdel-testen, men men.
Make America Great Again?
Ekstreme personligheter som Donald Trump har en tendens til å lykkes i tider der rettferdig fordeling og gjennomsnitt blir fremmedord. At Trump så sin største suksess under Reagan-presidentskapet er ingen overraskelse, og The Apprentice formidler tydelig at han var en av de karismatiske, intense og kontroversielle karakterene som ville (og kunne) satse maksimalt når andre feilet.
Derfor er det merkelig at det ikke er mer fokus på Trumps politiske appell mot nettopp den amerikanske arbeiderklassen. The Apprentice har et lite tilslørt mål om å avkle Donald Trump, men det forklarer ikke hvorfor millioner ikler seg røde MAGA-capser, eller hvorfor han potensielt kan vinne det amerikanske valget i høst.
Filmen er et spennende, interessant og underholdende biografisk drama, men med åpenbare mangler som gjør at den ikke blir den store opplevelsen den kunne vært.
Regissør: Ali Abbasi
Skuespillere: Sebastian Stan, Jeremy Strong, Maria Bakalova, Martin Donovan
Sjanger: Biografisk drama
Lengde: 2 timer, 3 minutter
Distributør: Nordisk filmdistributør
Premiere: 18.10.2024
Bechdel-test: Ikke bestått
Comments