Da Ridley Scott i 1979 først ga oss det mørke og grusomme skrekk-mesterverket Alien, var det starten på det som skulle bli en hel franchise. I tiårene siden den gangen, har dette skrekkuniverset utvidet seg til alle hjørner av massemediene. Det har kommet flere filmer, og en serie er på vei. Det finnes også romaner, tegneserier, dataspill, brettspill og til og med et prisvinnende bordrollespill som lar deg ta rollen som desperate romtruckere, barske kolonimarines og over-nysgjerrige kolonister.
Mens denne monsterfranchisen vokste, fikk vi eksempler på hvordan man lager gode Alien-filmer, og hvordan man absolutt ikke gjør det. Flere filmskapere bidro med sine verk, og meningene om hva som er "god Alien" er delte: noen filmer ble hyllet som filmatiske mesterverk, mens andre enten ble ignorert eller unisont slaktet.
Så, hva er egentlig "god Alien"? Hva skal til for å lage en god film i dette massive filmuniverset? Hva bør man unngå? La oss utforske dette spørsmålet.
For å lage en god Alien-film, trengs det flere ingredienser, men kanskje det viktigste er at filmskaperen vet hvordan de skal brukes riktig. Hvis vi skulle laget en slags "kokebok", vil jeg si at første ingrediens er at filmskaperen må forstå at Alien-franchisen har vokst seg stor både på og utenfor lerretet, og enhver film som lages i dette universet, må finne sin plass i det. Man må bygge videre på det andre filmskapere har lagt grunnlaget for, samtidig som man tilfører egne elementer som nestemann kan bruke.
Samtidig må en filmskaper huske at selv om Alien-franchisen først og fremst er horror, skal det ikke være horror bare for horrorens skyld. En god historie og solid verdensbygging må komme først. Hvis man kan skape skrekk og gru i denne verdenen, som så mange dyktige filmskapere og forfattere har bidratt til, øker sjansen for å lykkes med en god Alien-film.
Et godt eksempel på "god Alien" er James Camerons Aliens fra 1986, som fortsatte Ellen Ripleys historie - en rolle som var med på å gjøre Sigourney Weaver til et filmikon. Denne actionklassikeren utvidet også gradvis Alien-universet med nye steder, referanser og roller (også kalt "lore"). Vi fikk vite mer om det kyniske og pragmatiske megaselskapet Weyland-Yutani og deres skumle planer, og vi møtte de hardbarka Colonial Marines - som senere ble feid av banen da de prøvde å infiltrere en hel koloni av bestialske xenomorphs.
På den andre siden finner vi David Finchers Alien 3, som på ingen måte kan kalles "god Alien". Denne filmen virket å gjøre alt den kunne for å rive ned og avslutte Alien-franchisen. Manuset gikk gjennom mange versjoner (og manusforfattere) før det endelige valget falt på det vi fikk i 1992. Filmen fungerer greit som en selvstendig science fiction-grøsser, men som oppfølger til Aliens er den kontroversiell. Filmen starter med å drepe to av de tre hovedpersonene fra den forrige filmen - noe som med rette gjorde mange fans sinte. Handlingen, som er satt til en fangekoloni, ender med Ellen Ripleys død, noe som heller ikke hjalp på stemningen blant fansen, og gjorde videre oppfølgere med Ripley i hovedrollen vanskelig.
Fun fact: Hvis du vil vite hvordan Alien 3 kunne ha sett ut, ble det utgitt både en bok og en dramatisert versjon av William Gibsons versjon på lydbok for noen år siden, med Michael Biehn som Hicks og Lance Henriksen som Bishop, samme roller som de hadde i Aliens. Verken Biehn eller Henriksen er spesielt fornøyde med Alien 3.
Alien 3 kom og gikk. Ripley, Hicks, Newt og Bishop er døde, og dermed var det lett å tro at Alien-franchisen hadde hatt sin tonedøve svanesang. Men dette er Hollywood, så en oppfølger ble det. Og her, mer enn noe annet i den offisielle Alien-serien, kommer eksempelet på hvordan det ikke skal gjøres: Jean-Pierre Jeunets Alien: Resurrection fra 1997.
Alien: Resurrection er satt to århundrer etter handlingen i Alien 3. Skumle vitenskapsfolk har funnet DNA fra Ellen Ripley og har begynt forsøk på å klone henne med xenomorph-DNA for å få frem en "dronning" slik at de kan klekke xenomorph-egg for å produsere det perfekte biologiske våpenet. Men denne planen går selvfølgelig rett vest, og vi ender opp med en bisarr Alien-film som på den ene siden prøver å pumpe inn så mye grotesk horror som mulig, mens den på den andre siden bruker halvhjertet humor som sløver effekten. Dette er en film de fleste Alien-fans helst ikke snakker om, og den blir sjeldent regnet som en seriøs del av franchisen.
Etter Alien: Resurrection-bommerten kunne det se ut til at Alien-franchisen, i alle fall som storfilmer, hadde avgått med døden. Det ble riktignok utgitt en rekke romaner, tegneserier og spill i denne perioden. I 2004 kom den første av Alien vs Predator-filmene ut, inspirert av en scene i Predator 2 der man så vidt kan skimte en xenomorph-skalle på veggen i bakgrunnen. Det som var ment av 20th Century Fox som et morsomt "Easter Egg", ble av ivrige fans utviklet til et helt sidespor, og snart hadde vi blodtørstige xenomorphs i kamp mot jaktlystne Yautja (det predatorene heter i det filmuniverset). 2004-filmen fikk én oppfølger i 2007, Alien vs Predator: Requiem, en film som var så over kanten tullete at de to franchisene heldigvis skilte lag etter det - i alle fall på skjermen.
Etter flere år uten nye filmer, var det mange fans som hadde slått seg til ro med at de bare ville kunne se xenomorpher og kolonimarines i bøker og tegneserier i fremtiden. Men så kom nyheten: Ridley Scott, mannen bak den opprinnelige Alien fra 1979, er tilbake, og i 2012 fikk vi Prometheus. De som håpet på nye kamper mellom desperate overlevende og hissige xenomorphs ble skuffet. I stedet ga Ridley Scott oss noe dypere, mer reflekterende - en utforskning av livets opprinnelse, religion og overlevelse. Dette var historien om hvordan den slu roboten David (glimrende spilt av Michael Fassbender) gjorde opprør mot sin skaper og tok med seg alle englene til helvete. Den religiøse symbolikken satt løst, og fremdeles er det mange fans som diskuterer om Prometheus er en genistrek eller søppel. Men det som ikke kan diskuteres er at Ridley Scott utviklet og bygde ut den verdenen han var med på å skape, og at den er bedre på grunn av det.
Etter Prometheus var det mange fans som var ganske så høylydte om hvordan de savnet xenomorphs, og Ridley Scott sa bare: "They want aliens, I'll give them fucking aliens!" I 2017 kom oppfølgeren ut: Alien: Covenant - en film som oppleves som en merkelig blanding av Prometheus og Alien. Mange av de gode ideene Ridley Scott ga oss i Prometheus er med, selv om han valgte å ta hovedrollen Shaw (spilt av Noomi Rapace) av dage på brutalt vis mellom filmene. I stedet er roboten David i full fres og full av faen, med skumle planer for menneskeheten. Og som en gedigen "fan service" er xenomorphen tilbake.
Fans ble ikke spesielt imponert av denne filmen heller. Det måtte tydeligvis helt nye stemmer til for å videre fortelle historier i Alien-universet. Og i 2024, syv år etter Alien: Covenant, fikk vi svaret: Alien: Romulus.
For en tid å være Alien-fan! Grøssekongen Fede Alvarez, som i 2013 kokte opp en bisarr og ekstremt gørrete remake av Sam Raimis kultklassiker Evil Dead, viser med denne filmen at han forstår seg på alle ingrediensene som skal til for å lage en riktig så velsmakende Alien-film.
Alien: Romulus inkluderer alle de nødvendige ingrediensene for å bake "god Alien": god verdensbygging som bruker og bygger på det som kom før, både fra klassikerne Alien og Aliens, men også Ridley Scotts nyere Prometheus og delvis Alien: Covenant - uten at noen av disse filmene tar opp for mye plass med fan service og easter eggs. I tillegg møter vi gode karakterer som er lette å like, spesielt hovedrollene Rain og Andy. Vi får en god, spennende og relativt enkel historie som funker. Vi får kjente farer med en ny vri. Og filmen er guffen og grotesk. Det er scener her som fans vil prate om i årevis. Dette er, tross alt, en film av "mesterkokken" Fede Alvarez.
For en tid å være Alien-fan! Ikke bare har vi fått en ny og riktig så god Alien-film, men neste år kommer den første tv-serien satt i Alien-universet. Alien: Earth er beskrevet som en "prequel" til Ridley Scotts originale film fra 1979, der handlingen er satt på vår egen planet. Jeg gleder meg!
Commentaires