Det er delte meninger blant strippere om Sean Baker’s Anora, filmen som stakk av med totalt fem Oscar-priser i år, blant annet beste film, beste regi, og beste kvinnelige skuespiller.
Det er mange som mener at filmen er en form for appropriasjon, og at Sean Baker ikke har rett til å fortelle en historie om sexarbeid når han ikke er sexarbeider selv. De kristiserte han for fremstillingen av sexarbeid i filmen, og karakteren Anora (Mikey Madison) som en dårlig representant for arbeiderne.
Jeg respekterer meningene til kollegene mine, og forstår mye av kritikken deres, men selv hadde jeg ingen problemer med hverken fremstillingen av stripping eller sexarbeid. Jeg synes Sean Baker har gjort et godt forsøk på å vise respekt for bransjen og for vi som jobber i den. For min del er Anora en av de mest autentiske representasjonene av min egen erfaring av strippebransjen sånn jeg har opplevd av å jobbe i nesten 12 år på klubbene i lille Oslo. Jeg synes Anora har gjort mye for å normalisere strippere på film, for frem til nå har de ikke alltid vært like troverdige, eller sympatiske i sine skildringer.
Men det finnes gode strippere på film, selv om ikke alle er søte brunetter med Brooklyn-dialekt og glitter i håret. Så, til ære for Anora, vil jeg gjerne dele mine topp 10 cinematiske stolpedansere (noen mer overraskende enn andre!).
1. Nomi Malone, Showgirls (Paul Verhoeven, 1995)
Om jeg bare kunne velge en film å se resten av livet hadde jeg sannsynligvis valgt Showgirls, for den går jeg aldri lei. Jeg har sett den minst en gang i året siden jeg først fant den i en haug med støvete DVDer på salg i 2010, og fikk møte den ville, vakre, og voldelige Nomi Malone (Elizabeth Berkley) for første gang.
Først og fremst er Nomi kanskje den vakreste kvinnen jeg noensinne har sett. Men faktisk er de blonde englekrøllene, den perfekte 90-talls pornosminken, og kroppen som ser like bra ut i cowboystøvler og jeanshorts som i kjolen fra “Versayce”, det minst interessante når man ser henne på skjermen. Nomi er nemlig ikke bare vakker, hun er også batshit crazy. Like ustabil, voldsom, og rasende uansett om hun sleiker strippestanga på Cheetah’s eller har akrobatisk basseng-sex med Kyle MacLachlan.
Jeg har vært hodestups forelsket i Nomi i nesten 15 år, men jeg tror ikke jeg hadde likt å jobbe med henne i virkeligheten. Hun er nemlig ikke på klubben for å få venner, hun er der for å tjene spenn, og dytter deg gjerne ned trappa for å nå målet om å bli en stjerne. Best å ikke stå i veien for, men beundre henne på avstand.
2. Poison Ivy, Batman & Robin (Joel Schumacher, 1997)
Upopulær mening: Batman & Robin er min favoritt Batman-film.
Jeg skjønner jo at filmen ikke er bra, men den er jo så gøy! Camp av høyeste kvalitet som byr på Schwarzenegger-puns, en homoerotisk Batsuit med nippler, og ikke minst, stripper/drag queen hybriden i grønt: Poison Ivy (Uma Thurman).
De fleste strippere er nødt til å tilpasse seg kundene sine. Vi tjener mye bedre om vi ser mer eller mindre mainstreame ut og klarer å holde mesteparten av meningene våre for oss selv. Men ikke Poison Ivy! Hun kan være ond, bokstavelig talt giftig, gjøre striptease i et fluffy gorillakostyme, og fortsatt være den folk byr høyest for å gå på date med på auksjonen til Wayne Enterprises. Til og med Batman drar frem kortet for å betale for henne, og han slår meg ikke som en fyr som er lett å overtale på klubben. Men hvem vet? Kanskje militante veganere med alternative farger på håret er hans type?
3. Santanico Pandemonium, From Dusk Till Dawn (Robert Rodriguez, 1996)
I nesten 30 år har strippere blitt inspirert av showet til denne gudinnen, den aller første av oss som har danset til det som nå er en av de mest ihjelspilte låtene på strippeklubber over hele verden - nemlig Tito & The Tarantulas After Dark. (Sjæl ass.)
I Oslo hadde Satinico Pandemonium (Salma Hayek) vært en av de faste damene på klubben som alltid tjener penger, selv på en dårlig kveld. Hun er eksotisk og lekker, sier hun er latina til kunder som ikke bryr seg om at hun har øst-europeisk aksent, og er den eneste av damene som får lov til være barbeint på scenen (noe som bare skjer på klubber skrevet av Tarantino, forresten). Hun lager ikke drama, men vet at damene ikke liker henne fordi de er sjalue på all oppmerksomheten hun får, og for at hun alltid distraherer kundene med showene sine.
Jeg hadde dessverre vært en av de som stirrer misunnelig på scenen selv og helt glemt kunden jeg snakker med om Santanico var på klubben min. Må gi en petty liten shoutout til stripperen man kan se i bakgrunnen et øyeblikk, som tydeligvis ga faen i at det var Salma sitt øyeblikk, for hun er den eneste som også danser mens resten står stille og ser på showet.
Hehehe. Sleipt, men jeg respekterer the hustle. Get that bag, girl.
4. Diamond, Hustlers (Lorene Scafaria, 2019)
Cardi B har vært svært tydelig på at hun ikke danser lenger, men kjendisstatus har ikke stoppet henne fra å være en sterk stemme for bransjen som ikke legger skjul på hva hun jobbet med før hun ble hiphop-royalty, eller at hun trivdes mens hun gjorde det. Cardi var, og kommer alltid til å være, en av oss. Og jeg elsker henne, men etter å ha sett scenen hvor hun drar Constance Wu etter håret vekk fra en kunde er jeg også glad jeg aldri har jobba med henne.
Bitchy New York-strippere som heter Diamond er veldig gøy å se på film (det er forresten en i Anora også), men de hadde aldri orka å jobbe i lille Norge hvor det er skyhøy skatt, veldig lite cash, og ikke lov til å lugge kollegene sine på klubben. Hun hadde spist meg levende fra start, men noe sier meg at selv tøffe NYC-damer som lugger, ikke vil messe med et par av de litt skumle slaviske damene jeg har jobbet med. De som er rolige, og ikke legger skjul på at det er deg de snakker dritt om i mørke stemmer på russisk mens de ser deg rett i øynene, blyat. Men i det minste lugger de ikke.
5. Esmeralda, The Hunchback of Notre Dame (Gary Trousdale, Kirk Wise,1996)
Jeg skjønner at det kanskje føles litt på kanten å ta med Disney på listen over strippere på film, men… er ikke en Victor Hugo-historie som inneholder folkemord, kvinner som blir brent på bålet, og den kåte sangen han presten synger etter han tar kvelertak på ei dame litt på kanten når man skal lage en barnefilm? For ikke å nevne et visst skjellsord jeg tipper Disney angrer veldig på blir brukt gjennom hele filmen?
Nettopp.
Disneys Esmeralda er selvfølgelig ikke stripper på ordentlig, men hun var den første komplekse kvinnelige karakteren jeg kan huske å ha sett på film. Gjennom henne ble jeg introdusert til mange tanker om ting jeg ikke forsto før jeg ble eldre. For eksempel at det finnes maktmisbruk i religion, undertrykkelse av kvinner og minoriteter gjennom hele verdenshistorien, og menn som hater kvinner de ikke kan få.
Esmeralda er den perfekte blandingen av tøff og glamorøs, noe jeg beundret veldig som barn, og har mange av kvalitetene jeg verdsetter som stripper i dag. Hun ser ut som Disney-heltinnene jeg var vant med som barn, men hun var en fattig trubadur som viste seg å være så mye kulere enn hvilken som helst prinsesse!
En tøff og rebelsk romni kvinne som blir utsatt for undertrykkelse, men står opp for det hun tror på. Vakker og sjarmerende, men ikke redd for å bli sint og si hva hun mener. Hun er kreativ og empatisk, uavhengig av andre, og lever sitt eget liv uten skam.
For ikke å nevne at hun danser PÅ EN STANG mens FOLK KASTER PENGER PÅ HENNE. Og den slut-shamete presten sier “Look at that disgusting display” til soldaten med blondt flippskjegg som svarer “Yes sir!” på en veldig kundete måte. Dessuten ble hun spilt av Demi Moore i originalversjonen, som var aktuell i Striptease samme året.
6. Oola, Return of the Jedi (Richard Marquand, 1983)
Jeg kjøpte veldig mange t-skjorter for å imponere nerdete gutter da jeg var i tjueårene, men egentlig er jeg bare sånn passe fan av Star Wars. Det vil si jeg har sett filmene, kan forskjellen på Naboo og Tatooine, men sammenlignet med onkelen din som jobber i IT er jeg en stor poser som bare synes Star Wars er helt ok.
Det eneste unntaket er Return of the Jedi, som besteforeldrene mine i Minnesota hadde på vhs da jeg var liten, og likte mest på grunn av den delen i palasset til Jabba med alle de forskjellige monstrene, android torturkammeret, og Leia som kommer for å redde kjæresten sin. Skumle grisevakter og tøffe prinsesser i gullbikini var nemlig mye mer spennende enn romskip og gutter med lasersverd. Men det som skapte størst inntrykk var hun grønne danseren med de lange ørene som blir spist av rancoren til Jabba, altså Twi’leken som heter Oola (Femi Taylor).
Vi får dessverre ikke så mye tid med Oola før hun blir monstermat etter en krangel med sjefen midt i showet sitt, noe som minner meg litt om strippere som får sparken fra klubben etter litt for mye drama og krangling med management mens de er på jobb.
7. Cassidy, The Wrestler (Darren Aronofsky, 2008)
Helt ærlig, så er det lenge siden jeg så The Wrestler, så Marisa Tomei i rollen som aldrende stripper sitter ikke like friskt i minnet som for eksempel Nomi, men jeg husker nok til å ikke være helt klar for en rewatch ennå, nå som jeg har blitt den gamle dama på klubben selv.
Jeg begynte å danse da jeg var 23, men lærte fort at det kunne være lurt å si jeg var litt eldre til kundene, som også var litt eldre på den tiden enn gjengene i tjueårene jeg ser oftere nå som jeg har bikka 30. Altså kan jeg relatere til Cassidy, som er en flott dame (det er tross alt Marisa Tomei som spiller henne, hallo…). Det å få daglige påminnelser om alderen hennes har blitt en del av hverdagen på klubben.
Hun er dama på klubben som fortsatt er litt for snill, selv etter mange år som stripper, og ikke helt immun mot kunder eller yngre strippere som ler av henne. Men hun er også erfaren, ser fortsatt bra ut, og klarer å beholde jobben sin av en grunn.
8. Tarzan, Magic Mike XXL (Gregory Jacobs, 2015)
Enda en gamling på listen. Tarzan (Kevin Nash) er ikke like ung, like fin på håret, eller like god på voguing som kollegene sine, men han er ikke usikker av den grunnen. En ekte veteranstripper kjenner sine begrensninger, er trygg på erfaringen sin, og har ikke lenger noe å bevise.
Men samma det, Tarzan fortjener plassen sin på listen på grunn av den sminke-greia han gjør i XXL, for den er jævlig morsom.
Tarzan er sikkert både billig og ledig når klubbene i Oslo trenger å booke en mannlig danser til et utdrikningslag. Han er helt ok med å danse for andre menn, som han synes er mye høfligere og betaler bedre enn heterofile damer som har en tendens til å bite eller klå. Han har mange historier og forteller gjerne om da han dansa for Spice Girls i 1998!
9. Akasha, Queen of the Damned (Michael Rymer, 2001)
Ja, det er en sexy vampyrstripper med hodepryd på denne listen allerede, og jeg er klar over de mange likhetene mellom Satinico fra From Dusk Till Dawn og Akasha (Aaliyah) fra Queen of the Damned. Jeg begynner også å bli veldig klar over hvor mange filmer jeg egentlig burde være flau over å ha med på lista, men vet du hva? Alle kan kjøsse Pleaserne mine. Jeg har ikke noe jeg må bevise. Denne lista ruler. Selv verdens mest daterte vampyrfilm fra 2001.
Akasha er med på listen selv om hun egentlig ikke var en særlig stor innflytelse på meg som fremtidig stripper. Hun er ikke en karakter jeg liker så godt engang, fordi sorry…men Aaliyah var ikke en god skuespiller selv om hun var flink til å synge. Veldig pen å se på, men ganske kjedelig i rollen som antikk vampyrdronning som våkner for første gang på mange hundre år av… nu-metal, serr? Sov rett gjennom barokk, Mozart, og jazz, men måtte få med seg den flaueste rockesjangeren noensinne? Det er veldig gøy, men egentlig så kan jeg ikke le siden jeg… også liker det litt, ugh.
Jeg vet jeg burde skamme meg, og det gjør jeg virkelig. Har jobbet hardt for å skjule den siden av meg. Levde som hipster i mange år og danset bare til The xx og AraabMuzik de første ukene mine på klubben før jeg plutselig skjønte at der var helt lov å være harry. Det var samma for kundene hva jeg twerket til, så hvorfor ikke danse til musikken jeg faktisk hadde lyst til å bruke på scenen? Og det viste seg å funke veldig bra for meg å danse til nu-metal. Marilyn Manson, Korn og, ikke minst, soundtracket til Queen of the Damned jeg måtte stjele fra Youtube.
Jeg vokste fra meg de fleste av sangene på soundtracket, men det var Akasha som ga meg en av de mest brukte låtene mine gjennom 12 år: Change (in the House of Flies) av Deftones.
I Oslo er det nok bare meg som har dansa så mye til QOTD… altså er jeg egentlig Akasha. (Bare i str. 42.)
10. Henrik Kranz, EXIT sesong 2 (2021)
Litt skamløs selvpromotering til slutt, her! Rollen min som den kjedelige stripperen som blir kastet ned fra scenen før Henrik tar over er kanskje den største fleksen jeg har fra mine 12 år på stanga i Oslo.
Jeg husker godt hvor overraskende nervøs Tobias Santelmann var rett før han skulle filme pole dance showet sitt, noe han ikke fikk lenge å øve på før innspillingen på String Showbar våren 2020.
«Det er en ting alene i studio med instruktøren min, men nå må jeg gjøre det foran de profesjonelle,» sa han og tok en stor slurk fra pilsen sin rett før han skulle på (og jeg skulle brutalt ned fra) scenen.
Etter den første runden hans med inverts og mye mer avanserte spins enn jeg eller noen av de andre statistene i hæler kunne noensinne drømme om å klare etter bare et par timer med en instruktør, forsikret jeg han om at «det så bra ut, da!».
Altså får Henrik og showet hans den siste plassen på listen, mest fordi jeg ville skryte litt av meg selv.
Comments